Leopoldine og Friedrich Griess
Dopelngasse 117
A 3412 KIERLING
Østerrike

Oslo, 17.3.89

Kjære herr og fru Griess,

Takk for Deres brev datert 14.2.89. Det er med beklagelse vi leser om de problemer som Deres datter Wiltrud har. Vi har selv tre barn på henholdsvis 13, 16 og 18 år og vi kan derfor lett leve oss inn i hvordan De og Deres kone føler dette. Hva er vel med bedrøvelig enn at barna pådrar seg problemer ?

Innledningsvis vil vi introdusere oss selv for Dem. Jeg er 42 år, har maskinteknisk og økonomisk utdannelse og driver et lite konsulentfirma innen strategisk ledelse med 2 psykologer og 4 økonomer i tillegg til med selv. Solveig er 41 år, butikkleder-utdannet og utfører en del spesielle oppdrag for forretninger i optikk-bransjen. Vi er begge født og oppvokst i "Smiths Venner" og var selv aktive der i våre ungdomsår.

Smiths Venner er en forsamling som er mindre sofistikert enn hva De synes å ha fått inntrykk av. Topplederen i Menigheten, Sigurd Bratlie har for eksempel 7 år folkeskole, og det samme er tilfellet med hans etterfølger, Olaf Bekkevold. Disse enkle mennesker, med svært snever horisont og et enfoldig verdensbilde, men med sterk vilje til makt, er altså ledere for store forsamlinger. Wolfgang Hufen er forøvrig også en av disse enkle sjeler med stor vilje til makt. Personlig reagerer jeg svært negativt på maktmennesker og det var en av de viktigste årsakene til at jeg tok et oppgjør med meg selv og med menigheten i en alder av drøyt 20 år. Maktkonsentrasjonen og det derav følgende maktmisbruk var for meg helt uakseptabelt. Ettersom det ikke er noen frie valg i forsamlingen, har man bare en mulighet: å velge seg selv bort fra lederne. Solveig fikk liknende motforestillinger mot handlemåten til de eneveldige ledere, men hun valgte å følge med et par år lenger enn meg, primert av hensyn til sin syke mor. Hennes mors begravelse i 1973 var det siste "møtet" hun deltok på.

Du spør om det var vanskelig å komme ut av sekten. Egentlig var det svært enkelt for oss, hva menigheten angår. Med en gang vi sluttet å gå på møtene brøt de over tvert all forbindelse med oss. Både mine søsken og de personer som hadde vært forholdsvis nære venner av oss. Vi var omgående "persona non grata" og våre gamle venner turde vel ikke å ha noe med oss å gjore, av frykt for taus refselse fra menigheten. Etter at vi forlot menigheten på begynnelsen av 70-tallet hadde vi vel besøk en gang eller to av noen som ville "redde oss" tilbake.

Dette kan nok også skyldes at vi ble oppfattet som ressurssterke personer og derfor var litt farlige for makthaverne. Å presentere ideer som går på tvers av Sigurd Bratlie, vil alltid resultere i utrenskning, med maktbruk som leder tankene hen på Kreml-lederne før perestrojka. 1.Korinterbrev 5.13 er da et populært sitat: støt da den onde ut fra dere. Det er alltid ressursterke personer som defineres som "de onde". For eksempel Enok Hansen som var leder for menigheten i Oslo frem til midten av 70-årene. Etter en meningsbrytning med Sigurd Bratlie ble han brutalt kastet ut og totalt detronisert. Han døde få år etter, i en alder av ca.55 år, som en psykisk nedbrutt og ensom person.

Det har i årenes løp vert en serie av liknende hendelser. Valget står mellom underkastelse under Makten, eller å bli utsatt for rå ydmykelse i plenum.

Mindre ressursterke personer ville nok bli gjenstand for noe mer omsorg og oppsøkende virksomhet, dersom de skulle forlate menigheten. Å være "fattig i ånden" og psykisk svak, er nærmest en intern suksessfaktor. Psykiske problemer, dårlige nerver og dårlig råd er fellestrekk som kan ses nærmest overalt og det omtales nærmest som noe positivt.

Så i en forstand var det lett å komme seg ut av menigheten. Men det var samtidig svært vanskelig for Solveig og meg, følelsesmessig. Vi som hadde hatt så mange venner, var plutselig helt ensome. Når man vokser opp i menigheten, er man nærmest helt uten rutine på å omgås mennesker som er "utenfor". Vi måtte nermest starte forfra med å lære å omgås normale mennesker. Selv så enkle ting som å gå på en restaurant for å spise var noe vi måtte lære oss å mestre.

Personlig hadde jeg betydelige følelsesmessige og tilpasningsmessige problemer i anslagsvis 10 år og for Solveig fortonet det seg på omtrent samme måte.

Nå føler vi oss som harmoniske mennesker og vi gleder oss ofte over at vi har kommet ut derifra, med fornuften i behold og kan tilby våre barn oppvekstvilkår som er sunne for sinnets helse og normale i det samfunnet som vi lever i. Det er svært vanlig at barn av Smiths Venner pådrar seg store psykiske lidelser når de velger å forlate sekten. Alkoholisme og nerveproblemer er ganske utbredt blant deres barn. Dette gjelder også for flere av mine søsken og en av mine brødre valgte å ta sitt eget liv.

Den innprenting som foregår på møter 2-3 ganger i uken, er en form for rituell hjernevask. Det brukes sterke psykologiske virkemidler som, på en helt utrolig måte, pendler mellom kollektiv brillians og individuell utilstrekkelighet. For det første er Menigheten "Det åndelige Israel" og altså Guds utvalgte folk på jorden. De er de eneste som er i nærheten av ekte kristendom. Alle andre grupperinger latterliggjøres og nedvurderes med inderlighet, sukk, stønn og lavmelte bønneord som "ja takk kjære Gud".

Samtidig er det svovelprekener som går på individuell nød og det antas at damer skal sutre og gråte litt og bekjenne sin utilstrekkelighet i små personlige vitnesbyrd på slutten av møtet. Avslutningsvis synges det en liten sang som handler om den kollektive storslagenhet og de sikre utsikter til "å bli av bruden" bare man holder seg i Menigheten.

Disse sterkt rituelle møtene, som er en nøye programmert massesuggesjon med en nærmest fascistisk undertone, kan oppleves som psykisk terror. På den ene side er man del av et fellesskap som overgår alle andre kristne samfunn og på den annen side er man personlig dypt elendig. Med denne rituelle hjernevask, skal det noe til å våge å stå på egne ben, eller gå ut etter at det har blitt mørkt .......

Møtene gjenspeiler også i sterk grad deres kvinnesyn. "Kvinnen blir frelst gjennom sine barnefødsler". Dette medfører at den eneste sikre inngangsbilett til evig frelse for en kvinne, er å få så mange barn som mulig. Det forutsetter jo at man er gift. Ugifte kvinner har en mulig utvei gjennom å leve selvutslettende og oppofrende og altså klunke og klage på møtene over sin dype elendighet.

Det er faktisk slik at det setter i sving depressive følelser hos meg bare det å skrive dette brevet, til tross for at det er nærmere 20 år siden jeg definerte med ut. Og dette gir vel langt på vei svar på ditt siste sporsmål; om vi fortsatt er troende. Det er vi nok ikke. Etter å ha fått en så solid overdose, er det et mål selv å definere seg langt bort fra ting som kan minne om det gamle. Et norsk ordtak sier at brent barn skyr ilden.

Solveig og jeg har studert meget nøye alt det materiale som De har oversendt til oss og vi synes det er svært trist å høre om de problemer som Wiltrud har og vi har stor respekt for den innsikt dr. Lydia Steurer-Kerbl legger for dagen. For oss er det klart at Wiltruds befatning med Smiths Venner har hatt en negativ effekt på hennes sykdomsforløp. Det vil nok være små utsikter til at hun kan bli bedre, om hun ikke bryter med dem.

Men nøkkelen til et slikt brudd ligger helt og fullt hos henne selv. Ingen andre kan bryte forbindelsen for henne. Men dersom hun gjør det selv, er det ingen grunn til å regne med at hun vil bli oppsøkt av dem i ettertid. Men det store sporsmålet er jo om hun er i stand til å frigjøre seg fra tvangsforestillinger om egen elendighet, kombinert med kollektiv brillians.

For oss ser det ut til at dr. Lydia Steurer-Kerbl har arbeidet godt med henne, men Wiltrud må altså selv ønske seg bort, om prosjektet skal lykkes.

Wiltrud's aggressive atferd overfor Dem' er nok viktige symbolske handlinger for henne, som bidrar til hennes sjelefred.

Lukas 14.26 er et sentral sitat i Smiths Venner og er av stor betydning for å forstå Wiltrud's handlinger; Om nogen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. "Å være min disippel" er synonymt med å være ordentlig med i menigheten.

Når det på møtene snakkes om å hate sin far og mor, er det ment som billedlig tale, mens stakkars Wiltrud altså velger å leve forkynnelsen ut mer direkte. Nå hun spytter Dem i ansiktet bekrefter hun overfor seg selv at hun er på rett vei og utsiktene for at hun skulle bli frelst er derfor brukbare.

Samtidig gir dette henne mulighet til å stå opp på møtene og fortelle om sin egen nidkjærhet. Det vil alltid utløse positive reaksjoner i forsamlingen og det sikrer en opplevelse av fellesskap og tilhørighet i Smiths Venner. Det oppfordres ikke til agressiv atferd, men mange vil nok la seg imponere av det og dermed er det nyttig for Wiltruds opplevelse av fellesskap og nærhet til Menigheten.

Dersom aktive medlemmer i menigheten skulle lese det jeg skriver, ville de ikke kjenne seg igjen i det og de ville nok på det sterkeste tilbakevise det hele. Som sagt er det stort sett enkle mennesker med et enkelt verdensbilde. Typiske reaksjoner på mellommennesklige overtramp og maktbrynde er at "vi får overlate det til Han som dømmer rettferdig". Og dermed har de jo også fraskrevet seg ansvaret for å gripe inn der hvor det er åpenbare feilgrep, eller overgrep som gjøres.

Fanatisme og total mangel på innsikt i menneskers psyke, er en meget farlig kombinasjon av lederegenskaper.

Når det gjelder Elisabeth Köberl og hennes forsøk på å få sin datter Kathrin Espegard ut av Smiths Venner, tror jeg at hun tar feil. Smiths Venner kan ikke sammenliknes med Moon-sekten eller Scientologi-kirken. Disse sekter bedriver hjernevask i trådisjonell forstand og jeg vet at flere amerikanske psykologer har lykkes å deprogrammere noen av deres ofre under tvang. Det er faktisk et par psykologer med nevrolingvistisk programmering som spesialfelt, som kaller sitt firma De-Mooning Incorporated.

Dette kan umulig føre frem overfor noen i Smiths Venner. Selvutslettende ydmykhet i kombinasjon med troen på å tilhøre et fellesskap som er de eneste virkelige kristne på denne jord, er en programmering som bare kan løses opp innenfra. Og det er jo vanskelig å tilfore en annen person vilje. Eller for den saks skyld mot til å ta sin egen livssitusasjon opp til vurdering.

Solveig og jeg håper at vi med dette brevet har bidratt til Deres innsikt i menigheten. Dersom De og Deres kone skulle komme til Norge, er De svært velkommen til å besøke oss. Vi bor på Kjelsås, lengst nord i Oslo, ved Nordmarka og Maridalsvannet.

La oss få høre mer om hvordan det går, både med Wiltrud og med rettssaken.

Beste hilsen

Johan Velten