Smith's venner - MEDMENNESKER?

OPPTEGNELSER AV ERFARINGER, OPPLEVELSER, HENDELSER OG TANKER I NÆRKONTAKT MED "SMITH's VENNER"

Undertegnede tillater seg med dette å fremsette noe tankegods omkring sekten Smith's Venner. Etter å ha levd et liv i nærhet av denne bevegelsen er det nesten ikke noe som er fremmed for meg i forhold til lære, liv og levesett. Mitt bilde - erfaringer og opplevelser er mange. Bruddstykker av disse synes jeg det nå i år 2000 er betimelig å formidle, og kanskje stille undrende sporsmål til - om det nå finnes noen svar. Først og fremst er lederne målgruppe for mine undringer og stadig økende vitebegjærlighet.

I min oppvekst var navnet på sekten (bevegelsen) Smithianere. Jeg har fortsatt å bruke benevnelsen sekt - da dette for meg synes å være det mest passende og dekkende begrep for virksomheten. Angående benevnelsen vises til diverse leksikon. Jeg har til tider også hatt problemer med å forstå bruken av benevnelsen "VENNER". Hva betyr navnet VENN for Smith-sekten? For meg betyr venn og venner noe grunnleggende ekte. Venner er ikke til "bruk og kast". I forhold til den egenrådige kommando som medlemmer synes å være overvåket av, finner ikke jeg plass til ordet VENN i sekten. Begrepet venn må være tuftet på gjensidig respekt.

Noen liker å bruke benevnelsen "menighet"som felles benevnelse. Dette bør- og burde - tilsi en åpen og tillitvekkende dialog mellom ledelse (ledere) og menigheten (medlemmene), der åpenhet og meningsytring er naturlig og selvfølgelig, uten anklager (trakassering) for å ha meninger, og også formidle disse til andre. For meg synes det å være medlem av "VENNENE" å underkaste seg herskende ledere. Enten må man være enig i ledelsens - lederens vedtatte direktiver - eller så synes det som man blir utstøtt. Det kan skje ved utvisningtiltak av ulike slag, blant annet skriftlig utstøtelse pr. brev (Aftenposten 17.12. 92). Noen skal ha fått taleforbud i forsamlinger. Slik opptreden er brutal. Dette er lite menneskelig og medmenneskelig, og synes å være en alvorlig krenkelse av menneskers menneskeverd. Blir man fratatt menneskeverdet kan det bli vanskelig å leve videre. Det har rammet mange. Kan et slikt adferdsmønster aksepteres? I et dikt står folgende: "Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv ". Hvordan kan man forsvare og forklare å smykke seg med navnet "VENNER" under slike forhold ? Finnes det alternativer? Ja! Det finnes ekte venner utenfor sekten. Det mangler ikke eksempler på det.

Vi har demokrati og ytringsfrihet i vårt land. Denne friheten skal vi være overmåte takknemlige for. Denne friheten har vi plikt til å hegne om og ta vare på. Dette synes Smith-sekten å ha glemt ! Ubevisst ? Da er det kanskje hull i kunnskapsnivået. Bevisst? Da er det verre.

Når jeg gjør denne henvendelsen er det i en optimistisk tro på at jeg kan forvente å få en tilbakemelding på min fremleggelse. Dersom mine noe kritiske, problemorienterte og opplevelsesorienterte holdninger oppleves som vanskelige, må lesningen gjerne avsluttes her.

Jeg vil ikke fremsette påstander. Men selvopplevde tilstander i min nærhet og blant mennesker jeg har fått kjennskap til, finner jeg nødvendig å nevne her og nå i denne henvendelsen. Blant annet vises til Aftenposten (17.12.92) som før nevnt, angående et underskrevet utstøtelsebrev. Dette benektes, ifølge avisen, av et medlem som selv har underskrevet brevet sammen med to andre. Hva skal vi alminnelige mennesker tro, når sektens egne medlemmer synes å kunne omgå sannheten med den største selvføgelighet? Er det en grei praksis for enkelte utvalgte? Hvilke krav skal en kunne stille til troverdighet i forhold til sektens egne ledere og medlemmer? Er det underlig at medlemmer forsvinner, også frivillig. Avskalling som sekten visstnok kaller det - om nå det skal være en bedre terminologi.

Det kan se ut som mange av medlemmene lever opp til en underdanighet som lydige lam. Men våkne mennesker som ser seg omkring, og det er mange av dem nå, har oppfattet og føler utviklingen om den kamp som spilles om medlemmenes gunst. Det er heldigvis mange som både har klokskap, omtanke og mot til å formidle sine erfaringer. Erfaringer som er blitt mange til del - både innenfor og utenfor sekten.

Jeg er ingen dommer. Det tilligger vår Far i himmelen. Men når man har fatt erfaring med at mennesker er blitt utvist/utstøtt fra fellesskapet hos "VENNENE", da bør man ikke bare stilltiende tolerere sjikane mot oppriktige mennesker. Man kan til tider undres på om noen har fått fullmakt fra høyere makter til å foreta en utrenskning av mennesker som har meninger og ikke aksepterer overgrep, og som tar til motmæle når slike ting foregår. I min Bibel har ikke jeg funnet at det av Gud er oppnevnt meddommere her på vår jorderike.

Det er stor grad av realisme i mine opplevelser og opptegnelser. Jeg har vært tilstede ved møter og stevner både i Oslo og på stevnestedet Brunstad, både med og mot min vilje. Jeg har opplevd både spennende og skremmende situasjoner under øredøvende tilbedelse med hyling og skriking. Refleksjonene er mange. Kjennes det så vondt å oppholde seg blant de såkalte "VENNENE"? Kan medlemmene innenfor sekten ha fått en tvangstrøye svøpt omkring seg? Og hvem er i så fall ansvarlig for det? Tankevekkende for en utenforstående er at det synes som det skal være den støyende og jamrende tilbedelsen som skal føre til himmelen og Guds rike. Også jeg ber. Min Gud trenger ikke noe høylydt volum. Jeg tror han både ser oss og hører oss uten at vi behøver å gjøre oss spesielt bemerket gjennom uhyggelige lyder.

For å nevne stevnestedet Brunstad, der de største sammenkomstene finner sted, skal det ha forekommet gapestokklignende tilstander, der en familiefar ble ført ut av to menn foran en stor forsamling, foran ektefelle og barn som også satt i forsamlingen. I vårt land ble gapestokken avskaffet ved lov i året 1814. Følger ikke Smith-sekten med utviklingen? Sekten hadde heldigvis årvåkne medlemmer som ikke aksepterte overtramp og sjikane av medmennesker. Både den familien, og mange andre har visstnok forlatt sekten. Og de blir godt mottatt utenfor, men dessverre utsatt for sjikanering og trakassering fra sektens medlemmer. Kan det vere nederlagfølelse som avler et slags forfølgesvanvidd hos enkelte Smithianere? Familier blir splittet. Barn synes å bli satt opp mot egne foreldre. En far skal ha bli nektet sin soleklare rett til å be aftenbønn - Fadervår - med sin mindreårige sønn.

Noe som er svært maktpåliggende for meg å formidle er ytringsfriheten i vårt land. I denne sammenheng vil jeg tillate meg å nevne en tidsperiode i vårt lands historie der dette ikke var selvsagt. Ingen, uansett alder, kan vel ha unngått å ha fått med seg hvilke tilstander vi opplevde i årene 1940 - 1945. Mange måtte lide, mange måtte bøte med livet, både på hjemmebane eller internert i konsentrasjonsleire både i og utenfor landets grenser.

Denne tiden ble ganske sterk for meg personlig, og har satt varige spor i forhold til ikke å ha lov til å mene noen ting om noe som har med rett og rettferdighet å gjøre. Heller ikke å ha lov til å forsvare andres meninger og mot. For å fortelle ganske kort - min far var drapstruet. Jeg var barn\ tenåring i denne perioden. Jeg er den eldste i vår søskenflokk. Det var nok ikke meningen at noen av oss søsken skulle ha kjennskap til dette. Men det er et ordtak som sier at "små gryter har også ører". Jeg kom til å bære på en "hemmelighet" som ingen visste at jeg hadde - usikker på om jeg hadde en far neste dag. Jeg bad nok mitt Fadervår i forvissning om at det måtte gå bra. Det gikk bra, takket være min fars og min mors kloke handlinger.

I de "Ti bud" står blant annet: "Hedre din far og din mor". Jeg hadde en bestemor som ofte minnet meg om det. Dette budet har jeg hele tiden hatt et sterkt forhold til. Jeg skulle ønske at det kunne fungert slik for alle. Men det gjør det tydeligvis ikke ifølge Aftenposten 17.12. 92, der det i et avsnitt i den før nevnte avisartikkel står at de unge er målgruppe og at det vektlegges og understrekes at de skal "hate mor og far". Litt senere står folgende: "Lederne har all makt, deres ord er 'vennenes lov'". I forkynnelsen legges spesiell vekt på ordene "Lyd eders veiledere".

Ovenstående bør kunne tale for seg selv. Den som har noe å tenke med, bør gjøre det! Er det underlig at det har oppstått vanskelige og splittede familieforhold rundt omkring i mange familier. Jeg undres og stiller igjen spørsmål - er dette etisk og kristelig adferd? Det er kanskje ikke så underlig at sekten ikke vil vedkjenne seg at de driver en nyansert utvisning\utstøtelse av mennesker som har sine meningers mot? Det er heldigvis, ser det ut til, en ikke ubetydelig frivillig avgang blant dem som er sterke nok. Men det er dessverre mange som ikke har resurser nok til å mestre den påkjenningen som kan melde seg i etterkant av en slik beslutning. Den kan fortone seg som et utslag av psykisk vold, etter min oppfatning. Den er gjerne utspekulert og lite synlig, og kan ramme hardt. De såkalte "VENNENE" plasserer seg i glassburet.

Jeg er en av mange som har opplevd Smith-sekten som innyndere og smiskete på utsiden - så lenge man stryker med hårene men som svinger storsleggen med jerngrep mot dem som ikke kryper på knærne etter ledelsens pipe. I kristendommens navn. Det kan synes som sekten praktiserer en form for menneskedyrkelse. Den som ikke er med på en lovprising av enkeltmennesker synes ikke å være en fullkommen "VENN". Skal de som lever for og av menneskedyrkelse sitte i sine glassmontre skjermet for all slags "støy".Om det er tilfelle kan man ikke undres over at tilstanden er slik som den er, og at det kan synes som den forverrer seg. Uten kontakt med fotfolket - med dem som stadig må yte og i mindre grad nyte - er det ikke underlig at den tidligere omtalte avskalling også skjer. Er det kanskje noen som lever av og for "mammon" mens andre må spise grøt? I så fall er det en skam. lkke for dem som må spise grøt. Det er en kjent sak at svært mange har det vanskelig økonomisk på grunn av stadige krav om penger.

I mitt yrkesliv har jeg vært så heldig at jeg har fått anledning til å arbeide med mennesker og for mennesker i ulike livssituasjoner og i mange sammenhenger. Dette har gitt meg mange utfordringer, erfaringer og jeg tror livsvisdom i noen grad. Noen år var det lederopplæring på mange nivåer som var mine arbeidsoppgaver. Dette har gjort meg vitebegjærlig i forhold til mellommenneskelige og medmenneskelige relasjoner. Lederopplæring og lederkompetanse er svært viktige komponenter i alle forhold som har med levende mennesker å gjøre. Ledere som kan skape gode samarbeids- og samværsformer i trygge og stabile omgivelser er avgjørende for medarbeideres og medlemmers trivsel. Uten trivsel og tillit blir det lite overskudd og livsmot både i arbeidsliv og i fellesskap på ulike områder. Aksept og respekt for det enkelte menneskes integritet er nøkkelbegreper i enhver form for sameksistens. Uenighet kan være samtaletema. Forfølgelse og straff må være uakseptabel handling.

For tiden er jeg i arbeid med et historisk-pedagogisk forskningsprosjekt der også det menneskelige og medmenneskelige aspektet er noen av ingrediensene. Mennesker angår meg - både de som slår og de som blir slått. Hvorfor? Hva kan gjøres med det? Om det er mulig å hjelpe mennesker som trenger noe annet enn hets og trakassering, så vil i alle fall jeg fortsette mitt engasjement i den retning.

Om mulig, vil jeg sterkt anmode om at det fra alle hold blant "VENNENE" medvirkes til at barn som har foreldre som er utvist/utstøtt, ber sine foreldre om tilgivelse for vonde år som de har forvoldt foreldrene sine ved at de (mange barn) har akseptert sjikanering fra"VENNENE".

Et rimelig krav burde være at "VENNENE" ber alle utviste/utstøtte om unnskyldning for trakassering og ukvemsord av ulik gehalt. Kanskje er det for mye forlangt?

Dette ble en lengre fremleggelse enn forutsett. Et ordtak sier: "En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare". Dette er utsnitt av mitt bilde av "VENNENE".

Om det av ulike grunner ikke gis noen tilbakemelding til meg angående mine tanker, opplevelser og funderinger vedrørende "VENNENES" befestelse i mitt sinn, så har jeg forståelse for det. Henvisning til læresetninger eller bibelsitater er jeg ikke interessert å motta. Jeg har både Huspostill og Bibel som jeg greier å finne frem i.

Mottas ikke tilbakemelding *) vil det bli tolket som aksept for at mine iakttakelser er i samsvar med virksomheten/virkeligheten innenfor Smith's Venner.

Til informasjon er ulike media opptatt av mine observasjoner. Det vurderes videre på bakgrunn av eventuelle kommentarer til mine opptegnelser.

September 2000.

K. H.
cand. polit.

+) Tilbakemeldingen kom og stillingtagen til dette skal publiseres senere